Elbil02.jpg
Elbilparken verden over må vokse fra to til 160 millioner biler innen 2030 for å nå togradersmålet. Illustrasjon: iStock

Bærekraftig transport? Bruk verktøyene som finnes!

Energi

«Rekkeviddeangsten» er fremdeles er en faktor som påvirker bilkjøpernes valg. Norge har verktøyene som skal til for å sørge for en fullelektrisk bilpark – men pussig nok velger myndighetene å la verktøykassen være lukket.

For å begrense skadene på en karbonsyk klode må det gjennomføres utslippskutt i alle sektorer. Spesielt er grep i transportsektoren sentralt. Mens det verden over ruller rundt to millioner elektriske biler på veiene, anslår Det internasjonale energibyrået (IEA) i en statusrapport om fornybarsektoren at antallet må nå 160 millioner innen 2030 for å begrense oppvarmingen til to grader. I Norge er vi stolte av statusen som pionerland for elbiler – men også her må en storstilt utskifting av bilparken til. Transportsektoren står for 31% av alle norske Co2-utslipp, og veitransport alene utgjør nesten to tredeler av dette. Det er ikke lenge til 2030. Gjennomgående grep må tas raskt.

Infrastruktur utenfor byene er nøkkelen

Hvordan skal vi komme dit? En hemsko for rask elektrifisering av den norske bilparken er rekkeviddeangsten, som igjen er et resultat av at det er et fåtall ladestasjoner på landsbygda. Dermed forblir elbilene et storbyfenomen. Utbygging av ladepunkter i grisgrendte strøk er en forutsetning for at innbyggere og hytteeiere har et reelt valg mellom fossil og bærekraft. Utrulling av infrastruktur forutsettes av at noen ser mulighetene til å tjene penger. Slike aktører er det få av. Mange av dem som eksisterer, forbys paradoksalt nok å investere i ladestasjoner. Her sikter vi til de norske nettselskapene. Disse har monopol hvor de opererer, og er dermed underlagt en streng monopolregulering. Selskapene har naturlig nok ikke lov til å drive konkurransemessig aktivitet. Dette innebærer også at Norges Vassdrags- og Energidirektorat bestemmer hvor mye nettselskapene skal kunne ta betalt av kundene for å dekke utgifter og få avkastning på investert kapital. I fastsettelsen av inntektsrammer, ser NVE hvor mange såkalte «oppgaver» et selskap utfører. Eksempel på oppgaver er antall kilometer ledning og antallet trafostasjoner selskapet bygger og drifter.

Ny «oppgave» i inntektsrammemodellen

For å sørge for en landsdekkende elektrifisering av transport kan en ny «oppgave» for nettselskap være å bygge og drifte ladestasjoner i lokalmiljøene, hvor det ikke finnes markedsaktører som vil ta jobben. Dermed vil nettselskapene få dekket utgifter forbundet med elektrifisering av transport. Om nettselskapet står for utbygging av hurtigladestasjoner, eksempelvis i tilknytning til supermarkedet i bygda, kan behovet bli redusert for andre og langt dyrere tiltak i nettet. Dersom hytteeieren kan lade Teslaen mens helgeinnkjøpet gjennomføres, blir det mindre behov for at nettselskapet forsterker nettet slik at bilen kan lades på hytta.

EU åpner for nettselskapene

Dette vil ikke norske myndigheter tillate, da de anser bygging og drift av ladestasjoner for være konkurranseutsatt virksomhet. EU, som tar sjumilssteg i retning av et markedsdrevet energisystem liknende det norske, foreslår at nettselskapene i mangel på andre aktører skal tillates å eie og drifte ladestasjoner. I prinsippet er ikke dette i konflikt med monopolregulering. Mens ledninger eies av nettselskapet, leveres strømmen som går gjennom ledningene av markedsaktører. Hvorfor ladestasjoner skal være så vesensforskjellige, har vi til gode å se solide argumenter for.

Fra silopreg til systemintegrasjon

«Det viktigste dagens politikere kan gjøre er å ta skrittet fra et silopreget, tilbudsorientert perspektiv til å konsentrere seg om systemintegrasjon», skriver IEA i statusrapporten. Dette gjelder i høyeste grad også for det norske energisystemet. Med offentlig eide nettselskap som kan ta jobben, har norske myndigheter gode verktøy i kassa. Pussig nok lar NVE verktøykassen være lukket som følge av en teoretisk tilnærming til marked og monopol. Når vi forblir fastlåst i siloer formørkes utsiktene til å begrense uopprettelig skade.