elbil med EU-flagg.jpg
Foto: iStock/ Wikimedia Commons
Nettselskaper og elektrifisering:

EU har kopiert Norge. Nå bør Norge kopiere EU.

Nettregulering og bransjestruktur • Energi

Brussel åpner for at selskapene som kan ta jobben med å elektrifisere transporten, får gjøre det.  Det bør også norske myndigheter.

Norge har lenge vært «forut for-landet» i europeisk sammenheng. Når det gjelder oppbyggingen av en moderne, sikker og kostnadseffektiv energisektor, har vi vært forut for Europa. Det er først i det siste berget av lovtekster, Vinterpakken, at Europa virkelig settes på et tilsvarende spor. I Norge har strømkundene sterk lovmessig beskyttelse, rett til å velge kraftleverandør, og rett til å vite hva pengene som finansierer nettet faktisk brukes til. Også her har EU latt seg inspirere, og foreslår liknende bestemmelser i Vinterpakken. Norge har en ren kraftproduksjon. I Europa går forgrønningen altfor sakte fremover. Takket være naturgitte fordeler og ivrige myndigheter, har Kraft-Norge sprintet en god banelengde foran koppelet av Co2-hostende europeere.

Fra Brussel til Berlevåg

Nylig ble EU-institusjonenes forhandlinger (den såkalte trilogen) om markedsdesign sluttført etter en langvarig tautrekking. I lovtekstene om markedsdesign tegnes kartet over roller og mekanismer i kraftmarkedet. Disse tekstene inngår deretter som et ledd i Vinterpakken, en real ratatouille av grep som samlet skal føre frem til et klimamessig og økonomisk bærekraftig europeisk energisystem. Her er transport, desentralisering av energiproduksjon og effektivisering blant ingrediensene.

I den endelige teksten om markedsdesign er det spesielt innholdet om transport og desentralisering av energi som i høyeste grad bør interessere oss her hjemme. Men først et geografisk sprang, fra Brussel til Berlevåg.

Lav ladedekning

Berlevåg, en av Europas ytterste utposter, deler skjebne med nær sagt alle andre byer og tettsteder i Finnmark: En total mangel på hurtigladestasjoner. Fortum Charge & Drive, en av de store aktørene på det norske lademarkedet, har gitt uttrykk for at Finnmark er kommersielt uinteressant. Samtidig haster det å rulle ut et nettverk av ladestasjoner i Finnmark og i andre landsdeler med lav ladedekning. Fra 2025 skal nybilsalget være utslippsfritt.

Fra 2021, når det selskapsmessige skillet pålegges alle kraftselskap, settes en effektiv stopper for at nettselskapene investerer i ladestasjoner. Nettselskapene forbys å engasjere seg i markedsrelatert virksomhet, og ladestasjoner er som kjent en markedsaktivitet.

EU er på sin side klar over at dersom monopol-lovgivning skal håndheves strengt, vil det bli dårlig med ladestrøm i områder med lav kommersiell interesse. Dermed heter det i det ferske kompromisset at nettselskap skal forbys å etablere, eie og drifte ladeinfrastruktur, med mindre det er gjennomført en anbudsprosess uten respons. Da skal det åpnes for at nettselskapene tar oppgaven. Deretter skal nye markedstester gjennomføres hvert femte år. Om det da er kommersiell interesse for ladestasjonene, skal nettselskapet gi dem fra seg mot en kompensasjon. Tilsvarende regler innføres rundt eierskap til batterier. Vinterpakkekompromisset tilsier at nettselskapene ikke skal eie eller drifte energilagringsløsninger, med mindre disse er fullt integrerte nettverkskomponenter som ikke påvirker energimarkedet, og det er gjennomført en markedstest som konkluderer med at det ikke er kommersiell interesse.

Et nytt vesen i dyrehagen

Et hopp fra Berlevåg tilbake til Brussel. Et av de mer omstridte forslagene i Vinterpakken dreier seg om «lokale energisamfunn», eller «borgernes energisamfunn» (Citizens’ energy communities) som det nå er omdøpt. Dette underlige vesenet i energiens dyrehage har nå funnet en slags form. Konseptet dreier seg om sammenslutninger av innbyggere innen et definert område, som driver produksjon, distribusjon eller omsetting av energi. Det kan være et samvirkelag, et partnerskap, eller en organisasjon som ikke drives etter profittprinsipper.

Som flere av de norske kraftlagene, med andre ord.

Fra Kraftlag til Energisamfunn

Det er spesielt punktene om hva energisamfunnet kan foreta seg, som er interessante i vår sammenheng. I sluttdokumentet heter det at: «energisamfunn skal ikke møte regulatoriske restriksjoner hvis de bruker eksisterende eller fremtidig IKT-teknologi for å dele elektrisitet produsert innenfor samfunnet mellom medlemmer eller medeiere basert på markedsprinsipper, for eksempel ved å kompensere energikomponenten til medlemmer som bruker produksjonen tilgjengelig i samfunnet, selv over det offentlige nettverket, forutsatt at begge målepunkter tilhører fellesskapet».

Senere i dokumentet heter det at et energisamfunn «kan være aktivt i elektrisitetsproduksjon, distribusjon og omsetning (…) lagring (…) ladeløsninger for elektriske biler».

Hva er betydningen av dette? En umiddelbar tolkning er at om kraftlagene etablerer solceller på takene for deling av elektrisitet mellom innbyggerne, og henter resten av kraften fra egen produksjon, kan det erklære seg som et energisamfunn og omgå reguleringer som forbyr kraftlaget å engasjere seg i lagring og lading. Kan dette være veien mot et godt ladenett i Finnmark?

Verktøykassa må åpnes

Vi i KS Bedrift Energi har lenge påpekt at Norge har verktøyene landet trenger for å realisere det elektriske bærekraftsamfunnet. I møter med politikere understreker vi at verktøyene må opp av kassa, men at reguleringen medfører at verktøykassa forblir lukket. Har man et overordnet mål, er det sjelden det hjelper å være mer katolsk enn paven for å nå målet.

Det har de skjønt i Brussel.